Kort om historien til det trilaterale Pasvik-Enare samarbeidet

Den norske delen av Fjærvann i Pasvikelva ble foreslått som naturreservat for første gang i 1978 på grunn av sin store naturverdi. I 1989, når Russland og Norge undertegnet sin første bilaterale avtale om miljøspørsmål, ble ideen om et felles russisk-norsk naturreservat født. Dette ble diskutert på et møte mellom Fylkesmannen i Finnmark og miljøkomiteen i Murmansk. Senere ga myndighetene på begge sider godkjennelse for videre arbeid mot et konkret forslag. Etter den første felles befaringa av området sommeren 1990, foreslo russiske eksperter at store områder med furuskog på østbredden av Pasvikelva skulle inkluderes i reservatet. Derfor dekker reservatet mye mer enn bare Fjærvann på russisk side. Den første befaringa ble fulgt opp av en rekke norsk-russiske registreringer og møter.

I en intensjonsavtale mellom Norge og Russland i 1990, ble naturvern i grenseområdene sett i et videre perspektiv, og her ble også Finland ansett som en naturlig partner.

I 1991 møttes miljømyndigheter fra Russland, Norge og Finland i Kirkenes og i Nikel. Konklusjonen ble at de tre landene skulle samarbeide om naturvern og naturforvaltning i Pasvik-Enareområdet på lokalt nivå. Videre ønsket partene å verne et stort intakt naturområde som et fellesområde. Vätsäri ødemarksområde ble etablert i Finland gjennom den nasjonale ødemarksloven samme år. Siden 1991, har det blitt avholdt årlige trilaterale møter om naturvern og naturforvaltning i Pasvik-Enareområdet, mellom Fylkesmannen i Finnmark i Norge, Metsähallitus, miljøverndepartementet og senere også Lappland Regionale Miljøsenter i Finland, og ledelsen for Pasvik Zapovednik.

Pasvik Naturreservat/Pasvik Zapovednik ble formelt grunnlagt gjennom en resolusjon i den russiske regjeringen 16. juli 1992, mens den norske delen av Pasvik Naturreservat ble formelt grunnlagt gjennom en kongelig resolusjon i oktober 1993. For å skille mellom de to delene er det vanlig å kalle den russiske delen for Pasvik Zapovednik, og den norske delen for Pasvik Naturreservat. I 1996, fikk den norske delen internasjonal status som RAMSAR-område grunnet den rike faunaen av vannfugler. Den russiske delen er også foreslått som RAMSAR-område.

I 1999, ble kommunene Pechenga, Enare og Sør-Varanger inkludert i det trilaterale samarbeidet på permanent basis. De tre kommunene avgrenser det faktiske området for det trilaterale samarbeidet. På et møte i 2002, ble det bestemt å jobbe for et trilateralt naturvernområde i Pasvik-Enare. Et slikt område kunne etableres ved å knytte sammen nærliggende verneområder i Pasvik-Enare. Det ble opprettet en arbeidsgruppe som skulle utvikle denne ideen. I 2003, ble Øvre Pasvik Nasjonalpark utvidet. Samtidig ble Øvre Pasvik Landskapsverneområde opprettet. Endelig var et sammenhengende naturområde fra Finland via Norge til Russland vernet.

I mars 2006, begynte et felles EU-finansiert prosjekt (Interreg IIIA Nord Kolarktisk Naboskapsprogram/Tacis program) i Pasvik-Enareområdet. Prosjektet, som ble kalt "Fremming av naturvern og bærekraftig naturturisme i Pasvik-Enareområdet", hadde som mål å etablere et stabilt grunnlag for det trilaterale samarbeidet. Under prosjektet ble fasiliteter for naturturisme og nettverk mellom myndighetene og diverse interessegrupper utviklet. Felles naturovervåkningsmetoder ble testet, og det ble utarbeidet informasjonsmateriell om området. Man fikk et mer solid grunnlag for å oppnå status som "Europarc Transboundary Protection Area" for å sikre et langsiktig samarbeid om beskyttelse av naturen og forvaltning av Pasvik-Enareområdet. Prosjektet ble avsluttet i januar 2008.