Enaresamene

Enaresamene har gjennom historien levd innenfor én stat og ett distrikt rundt Enaresjøen. Andre samiske grupper og finner slo seg ned i Enareområdet senere. Opprinnelige var leveområdet til enaresamene større. Det finnes blant annet enaresamiske stedsnavn og tradisjoner knyttet til Enareelva på den norske og finske grensen. Nå for tiden bor mange enaresamer utenfor de tradisjonelle områdene, spredt i Finland og utenlands. Det er vanskelig å anslå hvor mange enaresamer som finnes i dag. Ifølge offentlig statistikk er det omkring 1000 enaresamer, men bare 300 av dem snakker det enaresamiske språket.

Skoltesamene

Det tradisjonelle leveområdet til skoltesamene på Kolahalvøya har utvidet seg til Neiden, Pechenga (Petsamo) og Tuuloma Lappland. Landegrensene mellom de tre rikene har mange ganger ført til problemer for den samiske levemåten. Andre verdenskrig medførte en stor forandring for skoltesamene, da Finland mistet Pechengaområdet til Russland. Som et resultat mistet skoltesamene sitt fødeland i Pechenga. De bosatte seg på nytt i landsbyene Sevettijärvi og Nellim med hjelp fra den finske regjeringen i 1949. Språk- og tradisjonsmessig hører de til det østsamiske folket, og er ortodokse.

Det anslås at det finnes omkring 700 skoltesamer i Finland i dag, men bare rundt 300 av dem snakker skoltesamisk. De fleste skoltesamer bor i det såkalte skoltesamiske området, som er lokalisert i de østlige delene av Enare kommune og sør, sørøst og nordøst for Enaresjøen. I Russland har de fleste blitt kolonisert til Lovozero-området av staten. I Norge bor skoltesamene rundt Neiden og i Pasvik, men de fleste av dem er integrert i majoritetsbefolkningen.

Nordsamene

Nordsamene, levde tradisjonelt som nomader og flytter seg sammen med reinflokkene sine. Reindriften kom til Lappland på 1600-tallet. Reindriftsamene i Varangerområdet hadde vinterbeiter rundt Enaresjøen. I 1852 førte grensestengingen mellom Norge og Finland til dramatiske endringer for nordsamenes nomadeliv. Fra 1860-årene flyttet mange reindriftsamer til den finske siden av grensen med flokkene sine og øket gradvis reinbestanden i Utsjoki og Enare. Ettersom veiene til kysten ved Nordishavet ble stengt, slo immigrantene seg ned i områdene rundt Enaresjøen. I dag er det omkring 30 000 som snakker det nordsamiske språket. Disse bor i Finland, Norge og Sverige.

Finner, nordmenn og russere

Før middelalderen hadde finske, norske og russiske handelsmenn handelsavtaler med den samiske lokalbefolkningen. I begynnelsen hadde også handelsmennene rett til å kreve skatt fra samene, men etter hvert ble beskatningen helt og holdent organisert av statene Sverige-Finland, Danmark-Norge og Russland. Fra 1600-tallet og fremover, ble det laget lover og forskrifter i hvert land som skulle fremme bureising nordover. Gradvis forsvant grensene mellom samer og andre nybyggere.

Befolkningen i Enareområdet økte i løpet av 1700-tallet, men plutselig endret klimaet seg, avlingene gikk dårlig, og sult og sykdom herjet området. Dette førte til utvandring fra Finland til Pasvik og Varangerfjorden på 1850-tallet. Historier om godt fiske og ubegrenset tilgang til brød fristet folk fra Øst-Karelia, Kainuu, Ostrobotnia, Kittilä og Sodankylä. Norske myndigheter brukte navnet kven på alle som kom fra Finland, og dette navnet brukes fremdeles i dag av deres etterkommere. I 1996 fikk kvenene minoritetsstatus i Norge.

Lovginingens virkning for befolkningen på 1800-1900 tallet

Sent på 1800-tallet igangsatte norske myndigheter initiativer for å øke den norske befolkningen i Pasvikdalen fordi området var dominert av finske immigranter. Mange strategier ble brukt: en av dem var å invitere folk fra Sør-Norge og oppmuntre dem til å slå seg ned og spre den norske kulturen. Litt etter litt fikk den norske bosettingen fotfeste i området; spesielt effektiv var den landsdekkende bosetningskampanjen på 1920-tallet.

I Russland kom det en ny vedtekt om bosetting av Kolakysten i 1868. Vedtekten lovet fordeler til nybyggere, som skattefritak og fritak fra militæret, lån til handel og anskaffelse av land og hushold. I begynnelsen levde skoltesamene og nybyggerne fredelig side om side, men snart ble de gamle, samiske områdene okkupert av andre.

Fredstraktaten mellom Sovjetunionen og Finland ble signert i 1920, og Russland var forpliktet til å overgi Pechengaområdet til Finland. Det var allerede mange finner som bodde på østsiden av Pasvikelva når området hørte til Russland, men på 1920-tallet begynte en vidstrakt finsk bosetting og bygging i området. Kontakter og handel langs elven fortsatte frem til Finland mistet Pechanga til Russland under andre verdenskrig i 1944. Siden da har Pechengaområdet tilhørt Russland.