Mennesker kommer til nord

Den siste istiden var over i Pasvik-Enareområdet for omtrent 10 000 år siden. Etter dette endret klimaet seg drastisk og vegetasjonen begynte å spre seg i landet som hevet seg etter å ha vært dekket av et tre kilometer tykt islag. I begynnelsen var Enaresjøen bare en bukt i Nordishavet, men etter hvert som landet hevet seg, ble den isolert som en egen sjø, og Pasvikelva ble dens vei ut til havet.

De første steinalderbosettingene tilhørte den såkalte Komsa-kulturen og kom antakelig til Pasvik-Enareområdet fra kysten fordi kystlinjen hadde vært isfri lenger enn innlandet. Senere, når den andre bosettingsbølgen kom til området fra sør og øst, ble Nordkalotten et møtested for tre ulike befolkningsgrupper.

De eldste bostedene fra steinalderen rundt Enaresjøen er datert tilbake til 8 000 f. Kr, ved hjelp av aldersbestemmelse med karbon 14 fra trekull i ildsteder og harpiks,. Bostedene fra Pasvikelvens bredder er ikke like gamle. Det første bostedet fra steinalderen ble funnet på den russiske siden av elven, på Vaarlamøya (Vaarlamansaari/Niilansaari), i 1901. De største og rikeste bostedene ved Pasvikelva lå på den norske siden, på Noatun. Reguleringen av Enaresjøen og byggingen av vannkraftverk har uten tvil ødelagt flere forhistoriske steder, men det er fremdeles mange steder som venter på å bli funnet.

Den årlige syklusen regulerte hverdagslivet

Små samfunn av jegere og sankere fulgte dyrenes flyttemønster og andre næringskilder i en årlig syklus. Folk reiste i flere århundrer til de samme stedene, akkurat slik deres forfedre hadde gjort før dem. I forhistoriske tider var det vanlig å reise langs elver om sommeren og vinteren, og Pasvikelva dannet en direkte rute fra Enaresjøen til Nordishavet.

Om vinteren samlet seg befolkningen ved felles bosteder langs kysten av Varangerfjorden. Boligene ble delvis gravd ut i bakken og dekket med torvtak. Om våren delte beboerne fra disse vinterlandsbyene seg inn i mindre familiegrupper som forflyttet seg til ulike steder hvor de kunne bedrive jakt, fiske og eggsanking. Når sommeren kom hadde gruppene forflyttet seg langs elvene og inn i landet, hvor de bosatte seg på sommerstedene og levde av fiske. Om høsten jaktet de villrein og elg. I dag finnes det fremdeles mange fangstgroper i området rundt Pasvikelva.

Verktøy og råvarer

I steinalderen ble verktøy som skraper, kniver, pilspisser, kroker og økser hovedsakelig laget av ulike typer stein. Det ble også laget ting av ulike typer organisk materiale som bein, gevir, tre og skinn, men disse tingene har man ikke funnet i de arkeologiske utgravingene fordi de har tært vekk i det sure jordsmonnet. Myrer kan bevare forhistorisk organisk materiale, men så langt har det ikke blitt gjort noen steinalderfunn i myrer i Pasvik-Enareområdet.

Keramikk- og steintøykunsten spredte seg til nord gjennom Karelia, Aunus og Sør-Finland fra det sentrale Russland. Keramikk og steintøy er sannsynligvis et tegn på endringer i steinalderens økonomi og samfunn. De eldste funnene i Pasvik-Enareområdet kan dateres tilbake til ca. 4 700 f. Kr. Denne såkalte Säräisniemi, eller Pasvikkeramikken, ble laget på et stort område fra Enare til Kolahalvøya, og de eggeformede skålene ble dekorert med ulike avtrykk. Den vanlige høyden var omtrent 40 cm, med et volum på 8-10 liter.