Skogsdrift og tømmerindustri

Skoger i Pasvik-Enareområdet ble hugget allerede på 1600-tallet da norskekysten ved Nordishavet trengte tre til brensel og hus- og båtbygging. Ved slutten av 1800-tallet hadde skogene ved kysten blitt hugget ned i Norge, og man begynte å kjøpe virke fra Finland. Skoltesamene i Neiden hugget ikke ned skogen for videresalg, men det gjorde de finske nybyggerne. Den ulovlige tømmerhogsten fortsatte i Vätsäri helt frem til Metsähallitus ble etablert i 1859 for å administrere de statlig eide skogene. Situasjonen roet seg i 1913, når en ny og høytlønnet skogmester begynte å jobbe i området.

I løpet av 1800-tallet spredte sagbruksindustrien seg raskt fra sør mot de fremdeles intakte råmaterialene som befant seg i nord. I Russland spredte sagbrukene seg først langs kysten ved Nordishavet, og senere til innlandet. I staten Archangel var det 8 sagbruk i 1861, og i 1900 hadde dette tallet økt til 34. Åpningen av jerngruven A/S Sydvaranger i Kirkenes, forsterket sagbruk- og tømmerhogstaktivitetene i området på begynnelsen av 1900-tallet.

I Finland startet en massive tømmerhogst på 1920-tallet, når Metsähallitus solgte 2 millioner stokker til et norsk-engelsk selskap, Atif. Atif leverte tømmeret til sagbruket A/S Pasvik i Jakobsnes via Pasvikelva. Tømmerhogsten og tømmerfløtingen sysselsatte mange mennesker på 1920- og 1930-tallet. Tidlig på 1940-tallet hugget tyske og østerrikske soldater ned skog for å få brensel i områdene rundt Pechenga. Byggingen av nikkelsmelteverk, gruven ved Kolaelva og utvikling av Jäniskoski kraftstasjon med reguleringsdam, hadde behov for råvarer. Tyskernes utnyttingen av skogene medførte at store områder ble snauhugget i på norsk side av Pasvikdalen. Tømmerfløtingen fra Enaresjøen langs Pasvikelva skjedde for siste gang sommeren 1945.

Gruver, støperier og vannkraftverk

Etableringen av en jerngruve i Kirkenes på begynnelsen av 1900-tallet, ga fremdrift til industrialiseringen. Kolaelvens smelteverk i Pechenga ble åpnet på begynnelsen av 1940-tallet. Som et resultat av industrialiseringen ble Pasvikelva brukt til å produsere elektrisitet, og store områder med skog ble hugget langs elvebreddene og i de sørlige delene av Vätsäriområdet. Dette skjedde fra begynnelsen av 1900-tallet, og frem til andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig, var det stillstand frem til den kalde krigen. Likevel gjorde Finland, Norge og Russland i 1959 en avtale om regulering av Enaresjøen og Pasvikelva, som fremdeles er gyldig i dag. Fram til 1978 har det blitt bygget i alt 7 vannkraftverk langs Pasvikelva. Kraftverk hadde positiv effekt når det gjaldt den lokale økonomien og sysselsettingen, samtidig som det sikret elektrisitet. På den annen side førte vannkraftutbyggingene at områder langs elvebreddene ble neddemt, og mange mennesker måtte forlate husene sine. Arkeologene måtte også evakuere en gravlund for skoltesamer. Senere har man funnet ut at reguleringen har hatt negativ effekt på arter som er avhengige av vann med sterk strøm. I Enaresjøen har reguleringen forårsaket erosjon langs kantene, noe som igjen har ført til redusert reproduksjon av dyr som lever på innsjøbunnen, samt reduksjon i de naturlige fiskebestandene.