En vei gjennom villmarken

Nedbørfeltet til Pasvikelva er vidt. Mesteparten av elvene i Vätsäri går til Enaresjøen og ender opp i Pasvikelva. Avstanden fra kildene til Ivaloelva, som går til Enaresjøen, videre til Pasvikelva, Bøkfjorden og Barentshavet, er 380 km. Elva har alltid vært en viktig næringskilde for innbyggerne i dalen. Fiske og jakt på vannfugl har vært viktige næringskilder, og grasområdene på breddene har gitt høy og fungert som beitemarker. Elven var også en viktig transportvei til handelsområdene ved Barentshavet. Under tømmerhogstene i 1920-årene, ble stokkene fraktet til sagbruk i Elvenes og Jakobsnes ved munningen til Pasvikelva.

Fiske

Fisking i området bedrives både for matauk og som fornøyelse. I dag er den viktigste fangsten i Enaresjøen sik, men det fiskes også mye lagesild. Lagesilda ble innført i Enaresjøen, og den spredde seg så raskt at man brukte trål for å fiske den. Dette viste seg å ikke være lønnsomt i det lange løp. Det fiskes også sik i Pasvikelva,i tillegg til ørret, gjedde og abbor. Ørret er også en attraktiv fisk i småelver i området.

Vannkraftutbygging

Nikkelsmelteverkene i Pechenga krevde mye energi. Jäniskoski-fossen ble utbygget allerede i 1942. Det første vannkraftverket ble bombet av tyskerne som trakk seg ut av Pechenga i 1944. Nye vannkraftverk ble bygd etter krigen og totalt har det blitt bygd 7 vannkraftverk langs Pasvikelva.

Vannreguleringene har ført til miljøendringer i området. Elva flyter saktere og enkelte grunne steder har dette medført tilgroing. Flommer blir forhindret men vegetasjonen langs breddene er utsatt på grunn av varierende vannstand og erosjon. Når grasområdene langs breddene har blitt mindre, har dette fått konsekvenser for flere plantearter. Et eksempel er russearve,, som har forsvunnet helt fra elvebreddene.

I Enaresjøen har reguleringen endret den naturlige årsvariasjonen til vannstanden. Nå er vannstanden høyest om høsten og lavere om vinteren. Nivået er svært lavt når isen begynner å smelte om våren. På grunt vann ødelegger isen som samler seg på bunnen vegetasjonen, og skader faunaen. Den høyeste vannstanden er også en halv meter høyere enn hva som er naturlig.

Endringer i faunaen

Reguleringen har påvirket faunaen på flere måter. Demningene blokkerer fiskenes vandring, og det har blitt dannet lokale fiskebestander mellom vannkraftstasjonene. I tillegg flyter elven saktere. Dette har fått negative konsekvenser for fisk som trives i raske hurtigstrømmende vann, som ørret og harr, mens det har fått positive følger for gjedde, abbor og sik. Reguleringen av Enaresjøen hadde så stor innvirkning på fisken at man satte ut fisk her. Canadarøye, sik og lagesild var blant artene som ble satt ut i sjøen.

Andre dyr har også blitt påvirket av endringene. Oteren har man ikke sett på flere år. Endringene i miljøet reflekteres også i endringer i fuglefaunaen. Fossekallen er et eksempel på en fugl man sjelden ser i dag. Reguleringen av Enaresjøen påvirker hekkinga til storlomen. Når vannet stiger på slutten av sommeren, oversvømmes i noen tilfeller reirene, med fatalt resultat.